Stikkord

, , , , ,

I lys av helgens hendelser, har kanskje flere enn meg blitt mer obs, betenkt,takknemlig og kjærlig. Det virker som det Norske folk har samlet seg i kjærlighet. Det føles veldig godt. Samtidig veit jeg at det er så mange som sitter igjen med et barn mindre, noen kanskje to barn mindre. Savn og sorg, fortvilelse og sårhet. Det er urettferdig.

Jeg kjenner meg så uendelig takknemlig for at jeg får ha mine kjære rundt meg. Jeg har en fin liten familie. En mann som jeg elsker over alt på jord. En datter som jeg ønsker alt det beste for og elsker over alt på jord. Jeg kjenner meg mer heldig nå, enn jeg gjorde før helgen.Og selv før helgen følte jeg meg veldig heldig.

Vi har hatt besøk i helgen. Av familie. Som vi ikke ser så ofte som vi skulle ønske. Min kjæres bestemor sa, på lørdag når alt det fæle som hadde skjedd var begynt å komme ut i lyset, at hun var glad for at hun ikke var alene og omgitt av mennesker som bryr seg. Jeg er også glad for at jeg slapp å være alene. Vi er ikke direkte berørt eller rammet av tragedien, men jeg føler enormt sterkt med alle de som er det. På sett og vis er jo hele Norge rammet. Så man har lov til å føle sorg og fortvilelse selv om man ikke er direkte berørt. Jeg tror det er viktig å snakke om det som har skjedd. Få ut det man tenker. Prise seg lykkelig over at man er ok. Og gråte over alle de som ikke er det. Flere hundre ungdommer, våre flotte ungdommer, har blitt merket for livet. Vi som ikke har opplevd det på nært hold, må sørge for å ta vare på alle våre, slik at det kan få det best mulig. Nå. Etter alt.

Gi en klem. Smil til en fremmed. Vær et medmenneske. I dag.

Sandra