Så er vi her igjen da. Soving. Tenk at noe som liksom skal falle seg så innmari naturlig, kan være vanskelig. Jeg har slitt med søvn i mange år. Slitt med søvn. Det høres jo helt sært ut. Søvn er ikke noe man skal slite med, det er noe man bare skal gjøre. Men det har jeg altså. Slitt. Med søvn.

Så når mannen sover. Barnet sover. Da er ego oppe og tenker at «night time, is the right time!»…eller noe sånt.

Jeg har lest mye om emnet, for jeg har jo forstått at dette er et mer eller mindre vanlig fenomen. I en bok jeg leste, anbefalte forfatteren at man skulle stå opp av senga si og gjøre «ustimulerende aktiviteter». Som å rydde ut av oppvaskmaskin. Brette sammen klær. Rydde litt på badet. Kjedelige ting.

Men han hadde ikke tatt hensyn til at det finnes sjeler som meg. Som har så mye kreativitet inni seg, at det er helt umulig å ignorere alle idèene, som helt påfallende kommer når klokka bikker 24.00. Det er som om du kan se lyspæra. Den blinker noe vanvittig over hodet mitt. En tid hadde jeg en liten bok ved siden av senga, sånn at jeg kunne skrive ned mine gode idèer og gjemme dem til morgenen etter. Det funka ikke.

Det går i perioder da, takk og lov. Sikkert de lyse nettene som gjør det. Hele meg skjønner jo egentlig ikke at det er natt. Det er svaret.

Så hva gjør man når man ikke får sove, og ikke klarer å gjøre kjedelige ting?

Man hører på musikk. Kent passer veldig bra.

Man tegner. Eller maler. Eller en kombinasjon av de to. Art Rage og Wacom tegnebrett hjelper meg på vei.

Man leter etter nye blogg-posts å lese.

Sjekker facebook.

Man drikker ikke kaffe, det har jeg lært.

Men vann er bra. Pepsi Max enda bedre. (selv om jeg prøver å slutte)

Tyggegummi.

Sjekker facebook igjen.

Gjør ferdig tegninga/maleriet sitt.

Viser kunstverket sitt på bloggen sin.

Skjønner at alt det jeg nevne ovenfor kan falle under kategorien «stimulerende aktivitet» og at jeg har falt med hodet først i fella…atter en gang.

God natt.